Det er fredag ettermiddag. Tidligere på dagen har det vært et alvorlig ruskevær og drømmen om 6000 tilskuere, i denne viktigste kampen på lenge for FFK, svinner i det fjerne. Det snakkes lavmælt i gangene om at vi kanskje klarer å bikke 4000. Klubben kjemper om opprykk til Tippeligaen, og det møter ynkelige 4000 for å støtte oss.

Er ikke FFK lenger fotballbyen i Norge ? Hvor er alle menneskene som stod sammen med meg på stadion i perioden 2003-2009 og gaulet i gode og onde dager skal vi trofast møte opp ?

Regnet opphører og jeg rister skuffelsen av meg. Det er klart det er dårlig vær som har skremt bort de fleste, og så er det jo TV kamp også. Det blir liksom dårlige unnskyldninger, og byen som uke etter uke har forlangt direkte opprykk svikter oss når det gjelder som mest. Jeg forbereder meg til sending på indre bane og har mer enn nok å tenke på frem til kampstart.

"Hvor er entusiasmen?"

Får også en prat med legendariske Arne Scheie, som har gledet meg i alle år med sine kunnskaper om de minste ting. Vi kommer inn på fotballhistorie og jeg er imponert over hvor mye den mannen vet. «Jan, er det ikke sant at Roar Breivik ikke spilte cupfinalen for Moss i 1983?». Jeg nikker og bekrefter.

Arne er fornøyd med seg selv. Det var nemlig en kollega som hadde sagt at Roar kunne vunnet sitt andre gull, dersom hans Follo hadde vunnet tidligere på dagen. Til info så er Roar hjelpetrener i Follo. Jeg nevner også at Raio til tider ønsker å opptre som Beckenbauer. Gliser for meg selv når jeg sent på natt ser på kampen i reprise og hører Scheie nevne akkurat det om Beckenbauer og Raio.

Men den siste replikken til Scheie svir litt idet jeg er på vei ut til sending. «Men Jan, hvor har det blitt av entusiasmen i byen?»

Familien på tribunen

Jeg går en liten tur ut på matta og skuer rundt på tribunen. 30 min til sending og det er knapt folk på plass. Mot Brann i 2007 så var det skikkelig møkkavær. Regnet silte ned, men det var minst 8000 på plass 45 min før kampen startet. Skuffet innser jeg at det blir nok ikke mer enn maks 4000 her i dag.

I garderoben er gutta snart klare for å entre banen. Tom Freddy maner sine krigere til kamp. «I dag spiller vi med familien på tribunen,» sier han. «Det er det mest ihuga og innbarka supporterne som har møtt opp i dag,» mener han. «De som har forstått meningen av " I gode og onde dager.." »

Kampen blåses i gang og jeg forstår raskt meningen i ordene til Tom Freddy. Publikum er fantastiske. Til tross for en trøblete start så løftes laget frem. Ingen klaging, ingen buing. Kun heiarop og kraftig applaus. Vår kaptein Jan Tore Ophaug gikk i etterkant ut og sa at det var publikum som løftet oss frem. Publikum er med oss hele veien, og vi ser at laget sakte men sikkert kommer i gang.

Bring back the smile!

Unggutter som tidligere har spilt med høye skuldre senker disse og leverer gode varer. Når man i pausen opplyser at det er litt over 4100 tilskuere på plass tror jeg nesten ikke på det. Positiviteten som er skapt siste uke gjennom Facebook-kampanjen «Bring back the smile!» har tydligvis påvirket publikum i dag.

Et stort banner med samme tekst lyser mot oss fra Plankehaugenfeltet sammen med en stor gul smiley. En smiley som i noen kretser er symbolet på fluor og i andre kretser noe helt annet. Men her i dag står den for glede.

Omtrent samtlige av mine venner har også byttet facebook-bilde på oppfordring. De fleste ser nå ut som en rød/hvit vimpel med bokstavene FF på. Det er noe på gang !

Troen er tilbake

Ute på banen begynner spillerne å våkne. Publikum eksploderer når Gunnar knaller ballen i mål på et perfekt innlegg fra Amin . En Amin som også responderer positivt på publikums støtte. Borte er buingen, han hører kun de oppmuntrende beskjedene. Og hele stadion eksploderer når Celso skrur ballen rundt muren utagbart opp i krysset.

Jeg hyler i vilden sky og folk tror jeg er gal, men det blåser jeg i. Kvelden er fullkommen. Troen på laget er tilbake. Og med kun 4100 på tribunen leverer også publikum årsbeste. Som Tom Freddy sa før kampen «I dag er det familien vi spiller for».

Klump i halsen

Og familien backet opp slik familien skal. Det var med en stor klump i halsen armene ble hevet mot en kald høsthimmel. Om det var kaldt , så merket jeg ikke det. Jeg merket kun stolthet over det samspillet jeg bivånet mellom våre krigere og litt over 4100 familiemedlemmer. Og jeg sang av full hals når Plankehaugen bad om svar. Og stående bak VIP-tribunen så var det jammen noen flere som ble meg i sangen.

Så gjenstår det to viktige kamper av sesongen. Play off finalene mot Hønefoss vil bestemme hvor klubben spiller i 2011. La oss vise dem at Stabburets menn kan beseire Leiv Vidars knekter i løpet av søndag og påfølgende torsdag.

Jeg husker mobiliseringen mot Lyn for noen år siden. Med seier mot Lyn så ville vi ta et stort steg mot fornyet kontrakt. Vi valfartet Oslo og hele Ullevål fikk FFK-sjokk. Livet på tribunen var elektrisk, og dette var hovedårsaken til at vi vant denne kampen mot alle odds.

Alle mann til Hønefoss!

La oss gjenskape dette borte mot Hønefoss. Kast deg på bussene til Plankehaugen eller kom deg oppover selv. Vi har fått 1200 billetter. La oss dominere tribunen slik vi er kjent for. Legg igjen negativitet hjemme. Den er det ikke plass til lenger. Vi skal bære laget på en positivitetsbølge.

Positivitet avler positivitet og la oss avle i store mengder de neste dagene. Bry deg ikke om sidemannen ser rart på deg når du synger dine FFK-sanger sammen med alle oss andre. Nå er det laget som er det viktige.

Vi skal skape et godt fundament før hjemmekampen den 25.november og trenger deg på AKA arena. Og har du ikke skaffet deg billett til hjemmekampen så er det på tide. La oss sammen gjenreise klubben gjennom en enorm positivitetsbølge.

Jeg er med !

Er du ?

For egen regning,
Jan Rafn.